En krig å seire de Dødheimsgard

Tornede veier hvor minner farer
od hviskes vekk
forvitret som gammel stein
aldri shulle vi legge det bak oss
aldri skulle vi glemme
det var allerede borte,slik en vandrers
totefar med tiden dor,og follede hender
var blodig såret
De udodelige,de av slikt gammelt liv
som oss,salet til en siste ferd
for så å fortrede for djervt et hjerte
tjent av sonners kamp og lidelse
Blomstrende yngel som lå der og ventet
slik kraft vi tar og styrkes
tatt av de som slipte vår klinge
med fortvilelse og jamring
De stolte som reiste seg
og kastet ildfuglen
som har tjent han og seiret
de skygge som kastes fra satans flamme
og kvalte de fro som tok form
Har endet sin tid,og lengter aldri mere dit
da vi er av hans sorte storm
som la det bak oss for all tid
od alle de minner som kunne
reise et hjerte av lys
Og så med natten vi så lenge ventet på
kosmos`krig
der,var riket vi horte kalle,og som alltid så
I kast med tusen drommer
slik vi har skapt det
har var dod formet bilde
for oss a
og slipt de våpen som dypt vil skjære
og aldri lege sår
Vi plantet vår fot og befridd oss fra lyset
og ingen skal mere våke over de liv